Å sitte langs kanten av Vettetjønn og lytte til småkvekkingen fra våryre padder og sprakingen fra de siste isflaks nytteløse kamp mot vårsola.
Med nytrukket kaffe i trekoppen.
Trepiplerkas bølgende toner på andre siden av tjønna i samklang med den allestedsnærværende løvsangeren.
Når disse synger sammen, er det ingen tvil om at det er de lyse og lange dagene som regjerer.
Idyll bare!? For meg, ja. Jeg som står på toppen av næringskjeden og skuer utover det hele.
Jeg bøyer meg ned ved vannet. Legger meg paddeflat. Lunka vann trekker inn i klærne der jeg bukter meg stadig nærmere. Må komme på disses nivå. Vil se verden fra deres vinkel.
Et makro-objektiv er et fantastisk instrument som drar meg inn i virkeligheter som normalt sett er utilgjengelige.
Hva er forskjellen på en padde i Vettetjønn og en krokodille i Serengeti? Insektet her er kanskje trygt fordi dette paret driver med andre sysler enn matauk akkurat nå.
Tilbake til godstolen ved vannkanten og til en kaffetår og noen rosinboller. Artig variant denne her. Har bakeren puttet inn syrlige rosiner? Slettes ikke værst!
Ser oppi bolleposen og finner noen store skogsmaur der…
Hm, bedre å være stor enn liten, tenker jeg, og skjønner at bakeren likevel ikke har endret oppskriften…
Magne
