På vei ut til skogsområdet jeg for tiden vanker i, fikk jeg en vekker.
I veikanten ble jeg var en rev. Klokka var halv seks på morgenen, så det var lite trafikk, og jeg kunne stoppe opp og rygge tilbake noen meter. Den enset ikke bilen. Bilen er ikke lagret i revens fareinstinkter. Den skvatt litt da jeg rullet ned vinduet, men så kunne jeg fotografere uhemmet selv om morgenlyset enda var dårlig.
Da jeg stoppet opp, så jeg at det ikke bare var en rev. Det var to – en død og en med livets pust i seg. Den trafikkdrepte reven, kanskje en bror, jaktkamerat eller konkurrent, var gått over i en annen tilstand. Den var blitt til mat.
Det heslige har også sin plass i naturen. Det vonde og stygge får det gode og vakre til å skinne enda mer. Likevel kan det vanskelige være i sterkeste laget for oss moderniserte mennesker. Noen ganger kan tanker om død og gru som menneskene opplever, presse seg på, og jeg kan bli hensatt i melankolien for en stund. Men jeg er der ikke lenge – må videre. Noen vil kanskje mene at slike bilder ikke burde vises, men vi kan ikke bare kose oss med skjønnheten i naturen og lulle oss inn i eventyrforstillinger om tilværelsen.
Filmen «Alive» handler om en flystyrt i Andsfjellene og om hvordan mange av passasjerene overlevde ved at de spiste av medpassasjerer som allerede var døde. Naturen satte grenser for kulturen, og selv denne ekstreme handlingen synes logisk og fornuftig når alle andre utveier er umulige.
Alle naturlige skapninger på vår jord utkjemper hver dag en kamp for tilværelsen. Jeg synes at de fortjener forståelse og empati.
Magne
The text is about a fox eating another trafic-killed brother in it’s struggle for survival. For empathic reference check out the movie «Alive».