Det er mye vi kan si om disse akvarellfargene til Daniel Smith. Alle utenom den første i hver serie består kun av fargen slik den kommer ut av tuben. Ingen av fargene er klare spektralfarger, bortsett fra to av de blå. De er altså dempet ned. Dette ligger i kjemien til fargestoffene.
I tillegg til dette er det en annen kvalitet som er særlig synlig. Noen av dem har svært lett for å samle seg i opphopninger – granuleringer. Skal du lage bilder med veldig klare og rene farger er altså ikke disse de beste, men de fleste fargene i naturen er ujevne både i valør og fargetone, og nettopp derfor kan disse være særlig brukbare.
Jeg har stilt disse fargene opp for å finne ut hvilken blåfarge som passer best sammen med de andre:
Jeg skal prøve å forklare hvorfor valget for meg virker selvsagt, selv om du eller andre muligens vil gjøre andre valg. Ultramarin og Kobolt blir temmelig kraftige og intense sammenlignet med de andre fargene. Dessuten synes jeg granuleringen i Cerulean har litt av det samme uttrykket som Transparent Rød Oksid, Brent Umber og Paines Grå-blandingen. Cerulean er litt dempet og ikke så intens.
Derfor velger jeg Cerulean sammen med de andre for å ha størst mulig sjanse for å lykkes med et harmonisk hele, hvis det er harmoni jeg er ute etter.