Sceneteppet dras vekk enda en gang i livets omskiftelige teater. Klorofyllet trekkes inn, og andre farger trer fram. Frø, sporer, bær. Alt gjøres klart for å gå inn i den blå, mørke, kalde, stille tiden.
Alle disse små skapninger takler overgangen på sin egen spesielle måte. Små hjerter som banker – like til de settes på pause for en stund. De gjør det de må. De gjør det de skal. De spør ikke. De grubler ikke. De roper ikke etter svar. De bare er – til de ikke er det lenger. Likevel lever de videre – som atomer og andre byggesteiner i nytt liv. Med mindre de selv er ment å en gang kvikne til live igjen – som seg selv – eller som seg selv i en ny drakt.
Mange sjeler lengter til sydligere breddegrader når dagene her nord krymper. Men tro ikke at du må reise tusenvis av kilometer til Italias valmueenger for å oppleve det sanseløse røde! Du må ned på kne! Du må kjenne lyngen trykke mot magen! Først da, skal du på ny løfte blikket. Da vil du se.
Magne